Posten Norge kaster stein i glasshus

I et oppslag i Dagens næringsliv kan vi lese at Posten Norge AS beskylder Aftenposten for brudd på god forretningsskikk i konkurransen om distribusjon av uadressert reklame. Er det noen som har dårlig erfaring med egen praksis innen forretningsskikk, er det Posten Norge AS. Gamle monopolbedrifter liker å tviholde på sin dominerende markedsposisjon, og bruker alle virkemidler i gjennomføringen.

Ifølge Aftenposten har de svart på påstandene i brevet fra Mejdell, men har ikke offentliggjort brevet. Saken er imidlertid ikke avsluttet. Postens beskyldninger om dårlig forretningsskikk har bakgrunn i en utdeling Aftenposten står bak, hvor klistremerker og informasjon om resevasjon mot uadressert reklame har blitt distribuert til husstander i Aftenpostens nedslagsområde. Frihetsbloggen støtter Aftenpostens rett til å utføre en slik kampanje. Lignende kampanjer har tidligere blitt utført av miljøvernsorganisasjoner, og jeg kan ikke se at de skulle ha monopol på en slik utdeling. Aftenpostens motiv for utdelingen er vanskelig å bevise (med forbehold om at jeg ikke har sett informasjonen utsendt av Aftenposten), og har mest sannsynlig ikke avgjørende betydning.

For å vinne fram her, må Posten Norge først bevise at handlingen er bevisst for å skade Posten Norge i en konkurransesituasjon. Posten Norge har visst glemt i farten at de ikke er de eneste som formidler uadressert post, og at de det at de føler seg truffet, egentlig er et resultat av de er i en svært dominerende markedsposisjon. Aftenposten kan imidlertid også flagge miljøargument, eller et annet vikarierende argument, for kampanjen. Selv om hensikten skulle være å skade Posten Norge, er det uansett legitimt av Aftenposten å gjøre bruk av kreative metoder for å skaffe kunder. Ethvert markedsføringsfremstøt er potensielt skadelig for konkurrentene!

Så, tilbake til Posten Norge i glasshus: I 1997 utførte Posten Norge et fiendlig oppkjøp av reklamedistributøren Forbruker-Kontakt ("FK"). FK var ved tidspunktet Posten Norges største konkurrent, i et marked totalt dominert av Posten Norge. Oppkjøpet burde vært stanset av Konkurransetilsynet, men gikk besynderlig nok igjennom.

Forbruker-Kontakt sysselsatte 25 heltidsansatte og 2200 reklamebud, mange av disse skoleelever, funksjonshemmede og pensjonister.

I 2003 skjedde det som måtte skje: Posten besluttet å legge ned Forbruker-Kontakts virksomhet, og bedriftens ansvarsoppgaver ble uten videre gitt til Postens egne fast ansatte. Prosessen var skitten, og Posten ble anmeldt både for tyveri av datterselskapets PCer, og ble saksøkt i to runder av sine tidligere ansatte. De oppsagte budenes fagforeningsleder var av oppfatning at hele oppkjøpet hadde til intensjon å kvitte seg med en brysom konkurrent, og at selskapet ble kjørt i grøften bevisst i den hensikt. Uansett hensikt fikk Posten Norge en alvorlig skramme av hendelsen, og Posten Norges ledelse burde klokkelig kjenne sin besøkelsestid når det gjelder å omtale andre selskapers forretningsskikk!

Sensur i Sovjetstaten - Del I

Norge er med rette blitt omtalt som den siste Sovjetstat. Sensur forekommer på mange plan, og Helsedirektoratet er blant de verste. Blant ofrene for deres sensurregime er de som har uavhengig journalistikk som yrke og produsenter av alkoholholdige drikkevarer, og da i særdeleshet de innenfor Norges grenser. Faktisk er Norge verre enn det antatt verste kommunistregime man kan tenke seg, da selv Nord-Korea under visse forutsetninger tilater øl-reklame.

Drikkeglede.no måtte 1. august 2011 fjerne bilder av øl og vin i journaslistisk utformet omtale av produktene, med trusler om dagbøter på 25 000 kroner (blogginnlegg om saken). Vinmonopolet slipper billig unna samme sensurregimet. Saken skal imidlertid opp i markedsrådet 1. desember i år. Bryggeriforeningen, med Petter Nome i spissen, føler seg urettferdig behandlet, det er vanskelig å være uenig med ham!

Norsk bryggerinæring er under særlig press. Lønnsomheten i denne bransjen er sprikende, og de mindre aktørene er særlig rammet av reklameforbudet. Utenlandske brands, som Tuborg, Carlsberg og Heineken, har tilstrekkelig markedsføringsmuligheter gjennom utenlandske medier med tyngde i Norge, samt gjennom sponsing av utenlandske arrangement med visning i Norge. Helsedirektoratet har enda ikke oppnådd sensur av reklame på britiske og amerikanske TV-kanaler, og Liverpool kan fortsatt spille med Carlsberg-logoen på plass, uten sladd, på norske TV-skjermer. Norske brands, derimot, må leve på norske kjøpmenns goodwill for å få eksponert sine produkter for salg, og uten drahjelp fra markedsføring av noe slag (VGs sommer/juleøl-test er vel det nærmeste man kommer). Dette er konkurransevridende, og helt unødvendig.

Forleden dag ble kjendiskokk Eivind Hellstrøm pålagt å fjerne en video på youtube, angivelig fordi mystiske tall på slutten av videoen skulle referere til Hellstrøms nye vin, som lanseres disse dager. Videoen, som muligens var ment å være morsom (jeg knakk ikke akkurat sammen av latter, du kan forøvrig se den selv her), er lagt ut på nytt av nye youtubebrukere, og er utenfor kontroll både for Helsetilsynet og Hellstrøm, inntil videre. Hellstrøm kunne, og burde, egentlig ha flyttet hele virksomheten med markedsavdeling ut av landet og klørne til Helsedirektoratet, og heller styrt salg i Norge fra et NUF i Norge. Hellstrøms egen kommentar til saken: «Dette er ikke alkoholreklame. Man kan ikke knebles til å ikke snakke om mat- og drikkekultur. Dette synes jeg er latterlig.» Hellstrøm etterkommer likevel Helsedirektoratets ønske. Jeg er imidlertid helt enig med Hellstrøm. Hele saken kan leses på VG-nett.

EØS-avtalen kunne ha tvunget Norge i kne på området. Reservasjonsretten ble vurdert tatt i bruk: «Dette er et klassisk eksempel på at EØS-avtalen innfører politikk som ingen i Norge vil ha» (SVs Gina Barstad til E24.no), som om SV representerer det norske folks vilje. Et flertall bør uansett ikke ha muligheten til å kneble frie ytringer fra et mindretall, selv om de skulle være uenige i disse (jf grunnlovens § 100). Implenteringen av direktivet om audiovisuelle tjenester har imidlertid gitt regjeringen handlingsrom til å stoppe prosessen med oppmykning av reklameforbudet, og Norges ære som den siste Sovjetstat er opprettholdt for denne gang.

Sosialismens speil - et hinder for full frihet

Vi er alle født frie mennesker. Det er det vi liker å tro. I realiteten bytter bare slaveri og diktatur form og farge. Demokratiet, slik vi kjenner det i dag, gir oss ikke frihet, men gjør oss til slaver av et flertallstyranni. Et flertall styrer hva et mindretall skal gjøre med gevinst for sitt harde arbeid,* et mindretall bestemmer alt for ofte hva et flertall skal forholde seg til. Sosialister og marxister liker å tro at de vet hva som er til beste for alle, og ender opp gang på gang med å demonstrere at noen er likere enn andre.* Et grunnleggende prinsipp i ethvert fritt samfunn, er at alle skal ha like muligheter til opplæring og informasjon. Frihet blokkeres av særinteresser, og gjør oss alle til slaver.*

Sosialismens speil, NRK, er et godt eksempel. NRK-lisensen skaper et klasseskille på dette området, og NRKs integritet er under enhver kritikk.* NRK er et mikrofonstativ for de rød-grønne, og dets ansatte tenker selvsagt på egen eksistens, både som særdeles prioritert statskanal, og på lengre sikt i mer absolutt forstand som institusjon. Partier som har gått inn for fjerning av NRK-lisensen, er forhåndsdømte i enhver TV-debatt, som styres beinhard av programledernes føringer, og sosialistpartiene har gjennom NRKs eksistens som rikskringkaster, fått rikelig betalt i form av propagandakringkasting i beste sendetid, som også i lange tider har vært på en monopolisert kanal.

NRK-lisensen er et kapittel for seg: Lisensen er godt forkledd som en avgift for å eie mottakerutstyr for å motta fjernsynsignaler, mens lisensen i sin helhet tilfaller NRK. NRK-lisensen er et hinder for like muligheter for informasjon i samfunnet. Det er mange i dagens samfunn som ikke har råd til NRK-lisens, eller hvor lisensen utgjør et urimelig stort innhogg i en ellers økonomisk trang hverdag. Blant disse er studenter, minstepensjonister og personer som av ulike grunner er utenfor arbeidslivet. Kravet for å kunne se fjernsyn fra Norge, er at man betaler lisens, uavhengig av om man ønsker å se NRK eller ikke. Et hårreisende krav, som mangler enhver form for grobunn i rasjonell tankegang.

Jeg har tillatt meg å låne et eksempel jeg leste i bladet Dine Penger for noen år tilbake, som hjelper selv lisenstilhengere til å forstå denne urimeligheten (Dine Pengers redaksjons synspunkter er ikke nødvendigvis sammenfallende med mine synspunkter, all ære til dem for ellers god folkeopplysning!): Tenk deg at du måtte betale lisens for å lese aviser. Alle som ønsket å lese aviser, ble pålagt å betale lisens for dette. Lisensen skulle brukes til å finansiere en statlig avis. Alle har da vitterlige glede av en uavhengig, statlig avis, hvor alle partier og parter kan uttale seg, og som formidler uavhengige artikeler med så smal leserskare at de ellers aldri ville kommet på trykk. Denne måtte alle som ønsker å lese aviser, følgelig abonnere på. Dersom du ønsker å lese lokalavisen, eller en konkurrerende avis, må du gjerne det, men du må fortsatt abonnere på statsavisen. Om du ikke ønsker å lese statsavisen, er din sak, så lenge avislisensen betales. Om du ikke leser så mange aviser, om så bare èn, spiller det ikke så stor rolle, fullt abonnement på statsavisen er du pålagt. Og, en ting til: Statsavisen liker ikke i veldig stor grad å benytte seg av innkjøp av stoff fra andre redaksjoner, så den er noe dyrere å produsere. Den er faktisk like dyr å produsere som de 20 andre avisene du kunne tenkt deg å bla gjennom fra tid til annen. Men, det er jo en kvalitetsavis, og har (nesten) ikke reklame! Du er selvsagt ikke forpliktet til å abonnere på statsavisen, men da får du ikke lov til å kjøpe andre aviser heller, og får greie deg uten. Fra tid til annen komme statsavis-kontrollørene og sjekker aviskurven din, så du ikke unndrar statsavisen sårt tiltrengte midler (redaktøren tjener bare skarve 2,3 millioner i året, og slipper selvsagt å betale avislisens).

I Norge subsidieres avisproduksjon (egentlig subsidieres ikke aviser flest i ordets rette forstand, men de produseres med lavere skattebelastning ved produktsalg enn andre foretak). Å ha lagt begrensninger på aviser på lignende måte som for fjernsyn, ville raskt ha blitt slaktet som udemokratisk, og som et mulig angrep på ytringsfriheten. NRK skulle gjerne ha tatt inn lisens på flere områder, og har forsøkt seg både på mobiltelefoner og internett. Heldigvis, og utrolig nok, uten hell.

Enkelte jeg har hørt har forsvart NRK-lisensen, er at det lages kvalitetsprogrammer, og at de fleste liker programmene der, og ser ellers en del på NRK. Det spiller da vitterlig ingen rolle! Hvorfor skal jeg betale for det andre vil se? NRK-lisensen er et godt eksempel på flertallsdiktatur. Det er ikke engang sikkert at flertallet av befolkningen ønsker NRK-lisens, men flertallet av de folkevalgte gjør nå en gang det.

Enkelte politikere lefler med tanken å få det bakt inn i skatteseddelen. Dette er helt klart mindre frihetsberøvende for de som måtte ønske å eie et fjernsyn uten å abonnere på NRK. Et enda bedre forslag ville ha vært å fjernet lisensen uten skattetillegg. Hvorfor skal man ha statsfinansiert fjernsyn? De som måtte ønske å fortsatt ha tilgang til NRK, er fri til å bruke penger på det. Det finnes selvsagt viktigere områder her i livet, men jeg vil ha frihet til å eie fjernsyn uten å måtte finansiere en kanal jeg ikke trenger tilgang til!