Vi er alle født frie mennesker. Det er det vi liker å tro. I realiteten bytter bare slaveri og diktatur form og farge. Demokratiet, slik vi kjenner det i dag, gir oss ikke frihet, men gjør oss til slaver av et flertallstyranni. Et flertall styrer hva et mindretall skal gjøre med gevinst for sitt harde arbeid,* et mindretall bestemmer alt for ofte hva et flertall skal forholde seg til. Sosialister og marxister liker å tro at de vet hva som er til beste for alle, og ender opp gang på gang med å demonstrere at noen er likere enn andre.* Et grunnleggende prinsipp i ethvert fritt samfunn, er at alle skal ha like muligheter til opplæring og informasjon. Frihet blokkeres av særinteresser, og gjør oss alle til slaver.*
Sosialismens speil, NRK, er et godt eksempel. NRK-lisensen skaper et klasseskille på dette området, og NRKs integritet er under enhver kritikk.* NRK er et mikrofonstativ for de rød-grønne, og dets ansatte tenker selvsagt på egen eksistens, både som særdeles prioritert statskanal, og på lengre sikt i mer absolutt forstand som institusjon. Partier som har gått inn for fjerning av NRK-lisensen, er forhåndsdømte i enhver TV-debatt, som styres beinhard av programledernes føringer, og sosialistpartiene har gjennom NRKs eksistens som rikskringkaster, fått rikelig betalt i form av propagandakringkasting i beste sendetid, som også i lange tider har vært på en monopolisert kanal.
NRK-lisensen er et kapittel for seg: Lisensen er godt forkledd som en avgift for å eie mottakerutstyr for å motta fjernsynsignaler, mens lisensen i sin helhet tilfaller NRK. NRK-lisensen er et hinder for like muligheter for informasjon i samfunnet. Det er mange i dagens samfunn som ikke har råd til NRK-lisens, eller hvor lisensen utgjør et urimelig stort innhogg i en ellers økonomisk trang hverdag. Blant disse er studenter, minstepensjonister og personer som av ulike grunner er utenfor arbeidslivet. Kravet for å kunne se fjernsyn fra Norge, er at man betaler lisens, uavhengig av om man ønsker å se NRK eller ikke. Et hårreisende krav, som mangler enhver form for grobunn i rasjonell tankegang.
Jeg har tillatt meg å låne et eksempel jeg leste i bladet Dine Penger for noen år tilbake, som hjelper selv lisenstilhengere til å forstå denne urimeligheten (Dine Pengers redaksjons synspunkter er ikke nødvendigvis sammenfallende med mine synspunkter, all ære til dem for ellers god folkeopplysning!): Tenk deg at du måtte betale lisens for å lese aviser. Alle som ønsket å lese aviser, ble pålagt å betale lisens for dette. Lisensen skulle brukes til å finansiere en statlig avis. Alle har da vitterlige glede av en uavhengig, statlig avis, hvor alle partier og parter kan uttale seg, og som formidler uavhengige artikeler med så smal leserskare at de ellers aldri ville kommet på trykk. Denne måtte alle som ønsker å lese aviser, følgelig abonnere på. Dersom du ønsker å lese lokalavisen, eller en konkurrerende avis, må du gjerne det, men du må fortsatt abonnere på statsavisen. Om du ikke ønsker å lese statsavisen, er din sak, så lenge avislisensen betales. Om du ikke leser så mange aviser, om så bare èn, spiller det ikke så stor rolle, fullt abonnement på statsavisen er du pålagt. Og, en ting til: Statsavisen liker ikke i veldig stor grad å benytte seg av innkjøp av stoff fra andre redaksjoner, så den er noe dyrere å produsere. Den er faktisk like dyr å produsere som de 20 andre avisene du kunne tenkt deg å bla gjennom fra tid til annen. Men, det er jo en kvalitetsavis, og har (nesten) ikke reklame! Du er selvsagt ikke forpliktet til å abonnere på statsavisen, men da får du ikke lov til å kjøpe andre aviser heller, og får greie deg uten. Fra tid til annen komme statsavis-kontrollørene og sjekker aviskurven din, så du ikke unndrar statsavisen sårt tiltrengte midler (redaktøren tjener bare skarve 2,3 millioner i året, og slipper selvsagt å betale avislisens).
I Norge subsidieres avisproduksjon (egentlig subsidieres ikke aviser flest i ordets rette forstand, men de produseres med lavere skattebelastning ved produktsalg enn andre foretak). Å ha lagt begrensninger på aviser på lignende måte som for fjernsyn, ville raskt ha blitt slaktet som udemokratisk, og som et mulig angrep på ytringsfriheten. NRK skulle gjerne ha tatt inn lisens på flere områder, og har forsøkt seg både på mobiltelefoner og internett. Heldigvis, og utrolig nok, uten hell.
Enkelte jeg har hørt har forsvart NRK-lisensen, er at det lages kvalitetsprogrammer, og at de fleste liker programmene der, og ser ellers en del på NRK. Det spiller da vitterlig ingen rolle! Hvorfor skal jeg betale for det andre vil se? NRK-lisensen er et godt eksempel på flertallsdiktatur. Det er ikke engang sikkert at flertallet av befolkningen ønsker NRK-lisens, men flertallet av de folkevalgte gjør nå en gang det.
Enkelte politikere lefler med tanken å få det bakt inn i skatteseddelen. Dette er helt klart mindre frihetsberøvende for de som måtte ønske å eie et fjernsyn uten å abonnere på NRK. Et enda bedre forslag ville ha vært å fjernet lisensen uten skattetillegg. Hvorfor skal man ha statsfinansiert fjernsyn? De som måtte ønske å fortsatt ha tilgang til NRK, er fri til å bruke penger på det. Det finnes selvsagt viktigere områder her i livet, men jeg vil ha frihet til å eie fjernsyn uten å måtte finansiere en kanal jeg ikke trenger tilgang til!
torsdag 13. oktober 2011
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar